Bli bedre kjent med historien om naturen og folket som har satt sitt preg på Rendalen gjennom  flere tusen år.

Renålias lange og fascinerende historie

Hver tid trenger sin historie. Vi søker våre egne røtter i fortiden, og vi søker lærdom som kan hjelpe oss til å møte samtidens og fremtidens utfordringen.

Viktig i denne sammenheng er å se på forholdet mellom den natur som omgir oss og menneskene som lever i og av den.

Hvilke naturvilkår har landet vårt budt disse menneskene som har klamret seg fast her på bjerget siden siste istid? Og ikke minst, hvordan har vi, menneskene, virket tilbake på og endret disse vilkårene gjennom tiden.

I de første 12 000 årene vi skal kikke nærmere på, fantes det ingen forestilling om Norge eller Nordmenn.                      Ja, i begynnelsen fantes det verken land eller folk, bare is!                                                                                          Men sakte men sikkert smeltet isen og landet vårt steg opp og fram, gradvis dukket planter opp og etterhvert ulike dyr som etablerte seg i dette jomfruelige landet.

Så kom de første menneskene, dyktige jeger-og fangstfolk.                                                                                           Isen som hadde ligget over landet vårt – opptil tretusen meter på det tjukkeste – smeltet først ved kysten og så gradvis innover i landet.

Naturvilkårene endret seg deretter og helt grunnleggende gjennom et langt tidsrom. Fangstfolkene tilpasset seg disse endringene og utnyttet ressursene rundt seg, etterhvert også som fiskere og jordbrukere. Og som bønder begynte vi for alvor å omdanne naturen – det eldste kulturlandskapet tok form.

Den siste istiden varte fra år 117 000 til ca. 10 000, og for omlag 10 400 år siden brast en stor, diger isdemning i Rendalen.                                                                               Nedre Glomsjø var den største is/bredemte sjøen i Norge ved slutten av siste istid. Den var nesten tre ganger større enn Mjøsa. Det ble varmere og tilslutt brøt sjøen seg vei under isen/breen og enorme vannmengder flommet ut og dannet et nytt løp østover. Vannet fosset gjennom fjellet og dannet bla. Jutulhogget.

Tilbake lå morenestein og dekket det vide, brede fjelllansskapet hvor Sølenmassivet med sine høye topper raget og regjerte, omkranset av dette åpne og vakre terrenget. Som etterhvert ble dekket av lav, mose og multer:)  Og nå ble “scenen” klar for en ny fortelling. En historie hvor menneskene får en sentral rolle, her oppe i nord.

Reinsflokkene fulgte etter issmeltingen, og fant etterhvert godt beite ved Rendalssølen og på Mistradalens store slettelandskap.                                                                Disse flotte og nøysomme dyrene som trosser karrige forhold og kalde vintre, og som har beitet og hatt sine kalvingsområder rundt Sølen stort sett uavbrutt fram til i dag.                                                                                        Jegerfolket fulgte etter reinen, laget jaktgroper og konstruerte fangstanlegg i fjellet som fortsatt kan beskues og beundres den dag i dag!